Om å "gå i barndommen" og "Lita sommerjente"

Det var et alderstegn, sa de gamle, at en begynte å "gå i barndommen"! I så tilfelle har Gammalhusfrua enten vært aldrende hele sitt liv, eller så har hun aldri forlatt barndommen! Et tredje alternativ er at hun har båret i seg egen barndomsfortelling hele livet ganske enkelt fordi:  det bestemte hun seg for da hun var lita! Slik sett har hun alltid gått i barndommen, og det håper hun virkelig å kunne  gjøre fortsatt!

Hva folk mente med "å gå i barndommen" kunne visstnok være litt forskjellig: Det kunne ha noe å gjøre med at en begynte å glømme , dvs ha svekket nærminne, samtidig som minner fra barndomstida trådte sterkere fram.            Det kunne også bety at at kognitive prosesser i hjernen gjorde at en adferdsmessig kunne bli  såkalt barnslig med åra. Vel, det var som oftest personer som ikke "gikk i barndommen" sjøl, som karakteriserte andre på den måten.

Uttrykket "å gå i barndommen" ble i hvertfall brukt. Med åra er både demens, demensomsorg og demensforskning kommet i fokus, og det er bra. 

Men, som den observante leser kanskje har forstått, handler denne skrivelsen slettes ikke om demens. Den handler om barndom, barndomsfortelling og nærhet til det å vara lita!

Når Gammalhusfrua  nå forteller litt om "Lita sommerjente", kalles hun Småjinta, og fortellingen fortelles på moderat dialekt:

Det var en gong utpå 50-tallet i kongeriket Norge. Småjinta likte så godt klangen ta nittensjuogfæmti! Detti året hadde sånn rytme i navnet sitt: "Nit-ten-sju-og-fæmti" mæ trykk på fæm! Tam-ta-ramta-rei-a! Rætt som det var hoppe' og dænse' Småjinta  rundt i stua og sång årstalet høgt og lågt. Det gikk an å laga en lang melodi, og, - der rytmen vart stadig gjenti sammen med dei fine orda Nittensjuogfæmti. Det var så sprættint!

Hu hadde fylt sæks år, detti året, men d'vakke før en vart sju at en sku byne på sko'ern. Da dom sa i radion at kong Håkon den sjuende var død, så var jo stusslint og rart, men Småjinta tenkte at d' var sikkert litt trøst før ælle på slottet at årstalet hadde sånn fin mussikk i seg.

Dessuten, en kvæld no tidligere, da ei ta dei gamle kjæringen' i greinda hadde dødd, da hadde dom sendt bo ætter mor tæ Småjinta, før at a skulle "legge a bort". Mor hennes hadde ikke fortælt no vire ætterpå, men Småjinta og systarn hennes skjønte at a'mor hadde hatt stelt henner som var død.  D'eineste som a'mor førtælte, var at ætterpå hadde hele familien vøri samle rundt kista hennes Inga, og så sång dom "Så ta da mine hender". D'var nok a'mor som sång mæst, tenkte Småjinta,før a'mor sång støtt heme, - inne og ute. Hu sång mange an stand, og. Hænn far sång mæst heme; nynne' og sång, ratt mæ sånn lys stæmme som hette å synge "i falsett", men hænn la ikke bort folk. Småjinta kunne det fysste verset ta "Så ta da mine hender", og hu tenkte at den sku dom sikkert synge i begravelsen tæl kongen, og!

Non måner før kongen dødde, var'e såmmårn. Såmmårn nittensjuogfæmti var vel som andre såmmårer mæ sol og regn og ælt som voks i hagan og på jordet, - og ælt som pla hende. Denni dagen dreiv Småjinta  å lette etter en liten bæll i det høge graset rundt bjørka bortvæ porten mens a innimellom klødde myggstikka neretter legga. D'kæn godt hende at fuggarn sång og at bia summe, men ganske sikkert er det at Småjinta sulle og sång mens a laga svisjlyd i graset for å finne bæll'. Hu tidde da a'hørte at d'kom byfolk gåendes neantæl gutua. Hu såg at d'var to damer og en mænn. Hu hørte dom tala byspråket sitt og visste at dom var på ferie. Dom ferierte på en gard like ved der'e var pensjonat. Sånne byfolk hadde litt andre såmmårsklær enn andre folk. Småjinta tenkte ikke over åssen dessi damen' var klædd, anna enn at dom hadde jøtt røu læbestift og svarte svalevenger over øubryna. Bymænn' hadde sid, grå og slitin nikkers ta no stoff som småjinta visste hette "gabbardin" og som bymenner trudde en skulle ha på seg når en var "på landet", tæl og mæ om såmmårn!.  Sjøl hadd'a på seg systerarve' bommulls, grønnrutete hålåskjole mæ kroklisser som a'mor hadde sydd. Hu såg på folka og sa "morn". Dom vart så blide i fjæset, og dom stænse og sa "God dag"; tok liksom Småjinta i ausyn. Så spørte mænn': "Hva heter du, da?" Småjinta sa å a hette, og da svara mænn': "Gid, jeg trodde du het Synnøve Solbakken, jeg!" Dom spaserte videre oppover vægen. Småjinta glåmte ætter dom og tenkte mæ seg sjøl at hænn der måtte da vara litt rar. No så domt å tru at hu hette dæ! Før, a'Synnøve Solbakken hadde da ikke røubrone krøller! Hu hadde langt gult hår, hu, - mæ flætter! Småjinta kunne da førtæljinga om a Synnøve Solbakken! A'mor hadde lesi høgt, så en visste da l åssen både a Synnøve Solbakken og hænn som hette Torbjørn Granlien, såg ut! Rart at ikke byfolk visste såpass.......Men der låg plutselig rågummibæll' som a lette ætter, og da fækk d'vara å d'ville mæ byfolk og navn, før nå skulle a slå bæll mæ dei store systarn sine. Dom var snart færdig mæ å hjælpe a'mor mæ no. Dom hadde lyst hår, begge to, men likkavæl hadde nå ingen kømmi på at dom sku hette Synne Solbakken!

Et halvt år etterpå vart det nytt år. Da hadde den nye kongen hett Olav i tre måner. Men, d'nye året hadde så umusikalsk rytme at d'var helt skrækkeli: Nitten åtte og fæmti. Vakke no dæns æller mussikk i den hakkete rytmen! Men, d'vart jo my bra mæ dæ året, og! - Ikke minst dæ at hu og flere tæl bynte på skoern. 🙂

Ja, mens Gammalhusfrua skriver, går jo tankene att og fram i flere årsrytmer. Å gå i barndommen handler om så mye. - Denne gangen ble det to tre fortellingsglimt. Men, fortid og nåtid oppleves heldigvis vevd i hverandre. 

Takk for følget og velsignet høst!